Egeland spiller Fjeldstad

Vi skriver 2. januar 1977 og jeg skal endelig gjøre alvor av planene om å besøke felespelemannen Sigurd Fjeldstad. Han bor noe avsides, en halv mils vei nord for Tvedestrand sentrum. Derfor har jeg med meg kjentmann, min gode venn, Jarle Hagane, som er oppvokst i nabolaget. Vi banker på døra og en spedbygd mann i 70-åra åpner. Det er mannen vi er der for å treffe. Han stusser nok litt da han blir møtt av to unge, ukjente menn og spør prøvende: ”Å lurte dikkon på i da’?” Når vi svarer at vi lurte på litt musikk, lyser han opp, og straks etter er vi plassert i stua. Det varer ikke lenge før fela kommer fram.

Musikken som da kom var ei åpenbaring: Den ene ukjente perla fulgte etter den andre, alle framført med autoritet, i en helstøpt stil ulikt alt annet jeg hadde hørt. Og når kona, Ella – etter ha kokt kaffe og smurt brødskiver til de uventa gjestene – fant fram harpeleiken fikk jeg en enda skjellsettende opplevelse: Samspillet. Et harmonisk eldre ektepar, med begge beina i denne musikktradisjonen, som møtte hverandre i det å skape musikk sammen.

Sigurd delte raust musikken med alle som var interesserte. Etter det første besøket kom jeg hjem med halvt dusin nye melodier, som jeg hadde fått opptak av.

Ivrig som jeg var, lærte jeg disse raskt, og en snau måned seinere var jeg tilbake på Fjellstad. Ikke før har jeg kommet inn døra, må jeg fram med fela å vise hva jeg har lært. Vi sitter i stua mens Ella er på kjøkkenet og koker kaffe. Da jeg har spilt ferdig, kommer det noen vennlige kommentarer om musikken ute fra kjøkkenet – Ella trur det er Sigurd som spiller. Imens sitter Sigurd på vedkassa med hendene for ansiktet og gråter gledestårer. Å si at det var gripende for meg òg, er vel en underdrivelse. Bedre skussmål kan en neppe ønske seg!

Etter denne turen var jeg på besøk til Fjellstad så ofte jeg kunne. Mottakelsen var alltid like hjertelig, og alltid reiste jeg derfra med nye musikkskatter i bagasjen. Jeg lærte noen nyttige lekser om samspill som samvær – eller omvendt.

I ettertid ser jeg at erfaringene mine fra Fjellstad ga meg et vidsyn som har vært svært viktig når jeg etter hvert skulle stake ut min egen vei, både som utøver og pedagog. Jeg har vanskelig for å se at karrierevalget mitt hadde blitt det samme uten ballasten fra Fjellstad.

Dette albumet er spilt inn i takknemlighet for den varmen jeg blei møtt med, for alle kaffekoppene, brødskivene, søsterkakene og, ikke minst, for den særprega musikkarven jeg fikk medeierskap til.

Stor takk!

Ånon Egeland

Rauland, 16. februar 2018