Ånon II

Sjeldne slåtter, særpreget felespill med Ånon Egeland, en av skandinavias ledende tradisjonelle musikere. Endelig solo!

Ånon Egeland er en av dagens virkelig legendariske (harding)feleutøvere, med nedslagsfelt langt utover sitt tradisjonsområde i Agder. Han har lært av, og samlet fra, mange like legendariske spelemenn i Agder, og er best kjent som formidler av denne musikalske arven. Ånon har en svært personlig spillestil klart forankret i tradisjonen, og han har et stort repertoar av sjeldne slåtter. Siden han debuterte på LP i 1977, har han deltatt på en lang rekke album med de beste tradisjonsmusikerne i Skandinavia, og han har spredt musikken sin i 22 land på fire kontinenter. De siste fem årene har Ånon utgitt 5 album, og de to siste albumene Sorpesoll og Farvel, farvel med Mikael Marin, har fått stor oppmerksomhet internasjonalt.

Nå kommer også det første albumet med Ånon helt solo, med en samling slåtter fra mange områder i Agder. Ved siden av hardingfele og vanlig fele spiller Ånon drivende munnharpe, og lar seg av og til også lokke til en og annen slått på seljefløyte.

Ånon om albumet:
Dette albumet er en hyllest til de utøverne som raust og uten kompensasjon ba den unge mannen jeg engang var, inn i hjemmene sine, serverte kaffe og kaker og, som om ikke det var nok, delte musikken sin med meg. Med det gjorde de meg til et ledd i ei lang rekke tradisjonsbærere, der tidsspennene er lange: Min eldste læremester var født i 1893, hans læremester var født i 1857, hans læremester igjen i 1811 osv. – En kan bli ydmyk av mindre. Ingen av læremestrene mine var del av noe organisert miljø, men spilte av rein lyst og for å holde arvesølvet sitt blankt. Det gjorde at repertoaret og spillestilen deres fikk blomstre fritt, upåvirka av ideologi og moter. Både kvalitetene i musikken deres og måten å forholde seg til den på har satt uutslettelige spor hos meg. På denne produksjonen er det gjort poeng av å variere lydbildet gjennom å bruke ulike instrumenter: De fire hardingfelene og de tre vanlige felene har strenger av ulikt materiale og er ulikt stemt. Også de tre munnharpene har forskjellige grunntoner og spenner fra varme, lavstemte til kvasse, høystemte instrumenter. Med svært få unntak har ingen av melodiene på denne plata blitt spilt inn kommersielt tidligere. I de aller fleste tilfellene er de henta fra Agder, et av mange områder i landet som gjør krav på klisjéen «et Norge i miniatyr». Men nettopp «Agder, fra hav til hei» burde være en av de mer seriøse kandidatene til tittelen: Få andre områder i landet kan vise til større kulturell variasjon, enten det gjelder talespråk eller annen immateriell kulturarv. Repertoaret på denne plata gjenspeiler ikke bare denne variasjonen, men også mi musikalske reise og de spelemennene som forma meg. Her finnes det mest alderdommelige side om side med nye, urgamle hallinger hand i hand med riler.